Café Scientifique, eller vitenskapskaféer, ble først organisert av Duncan Dallas i Leeds i 1998, men er likevel basert på Café Philosophique-bevegelsen som filosofen Marc Sautet startet i Frankrike i 1992. I Frankrike var målet at vitenskapsfolk skulle ha en plattform for å informere offentligheten mer, og i Storbritannia ble det startet av vanlige folk som ønsker å lære mer om ulike vitenskapelige emner. I begge land gikk konseptet bort fra å ha en akademisk struktur, til en mer hverdagslig atmosfære, noe som var med på å gjøre at vitenskapskaféer ble så populære blant folk som ellers ikke hadde noen spesiell interesse for vitenskap.

Det hele begynte med at COPUS, som står for “Commitee on the Public Understanding of Science”, var av den oppfatning av at folk flest ikke forsto seg på vitenskap og derfor trengte å bli mer bevandret i det. Som med så mange andre nye innovasjoner, ble dette nye konseptet forutsigbart nok møtt med skepsis. Aviser syntes for eksempel det var merkelig at folk skulle dra på kaféer og puber for å diskutere vitenskapelige emner mens de drakk øl og vin, snarere enn for å koble av etter enn lang på jobb. Vitenskapskaféene resulterte likevel i at vanlige folk ble mer og mer opplyste om emner som kugalskap, forvaltningen av vannressurser, kloning, og en rekke andre temaer.

I de senere år vitenskapskaféer gått fra å være et alternativt avantgarde-fenomen til å bli omfavnet av akademiske disipliner og forskningsinstitutter, og kaféer blir nå i større grad arrangerte av bedrifter og store aktører. Som vi har sett på denne siden, har blant andre Forskningsdagene og Researchers Night kastet seg på bølgen og benyttet seg av konseptet. Vitenskapskaféer har blitt en stor industri.

Et uforandret konsept

Selv om selve ideen har vokst seg større og ut av sine spede avantgarde-røtter, er konseptet uforandret. Foredrag om tunge, vitenskapsorienterte hendelser holdes i en setting som ideelt skal ha en avslappende effekt på de som er til stede, slik at de tungene temaene blir lettere å fordøye og ta innover seg. I følge den berømte nevrologen Oliver Sacks er ideen bak vitenskapskaféer å bringe vitenskapen tilbake til kulturen. Ettersom vitenskap ofte blir sett på som komplisert, kjedelig og umulig å forstå, kan det ha en avskrekkende effekt på folk flest. Konsekvent blir vitenskapen og dens disipliner avskjermet fra resten av befolkningen, altså de som ikke har noen form for vitenskapsfaglig bakgrunn, og dermed forbeholdt forskningsinstitutter og universiteter.

Ikke alle har mulighet, midler og/eller lyst til å stille opp på lange leksjoner som er forbeholdt studenter i auditorium og klasserom, og selv de som potensielt ville hatt muligheten, blir gjerne likevel avskrekket av tanken på å måtte jobbe knallhardt for å bestå nervepirrende eksamensprøver.

Café Scientifique har derfor alltid hatt som mål å gjøre vitenskapen relevant og lettere å fordøye for allmenheten. Viktige emner som hvordan universet fungerer, spørsmålene rundt de globale klimaendringene, kartleggingen av gener og hvordan hjernen fungerer, blir for mange enklere å ta stilling til i en ikke-akademisk, hverdagslig setting hvor alle som vil kan delta i diskusjonen.